Brevene dine legger jeg under madrassen

Astrid Lindgren var alle barns kjærlige mor, noe postkassen hennes fikk merke. Ikke rent sjeldent (snarere veldig ofte) dunket det ned bunker og stabler med kort og brev i forfatterens egen postkasse, og unge Sara Ljungcratz, som hun het da, sitt brev var et av dem. Astrid svarte barna, som regel med noen få linjer på et kort, før hun etterhvert måtte se seg nødt til å ha ferdigtrykte svarkort. Med Sara, derimot, var det annerledes. Saras brev skulle bli starten på en mer enn 30 års lang brevveksling mellom dem.

I sitt første brev til Astrid, erklærer en ikke særlig usikker Sara at hun skal bli skuespiller. Det er ikke noe hun bare vil, eller tror - det er noe hun skal! Hun ønsket seg rollen som Pippi, men fikk ikke engang prøvespille. Dette gjør henne skuffet, og hun benytter anledningen til å fortelle Astrid om hvilken skuffelse Pippi-filmene ble, at skuespillerne ikke kunne matche karakterene fra bøkene, om hvordan Annika ikke var slik hun hadde sett henne for seg. Hun synes det er unødvendig at det måtte bli laget film av både Pippi, Karlsson på taket, og ikke minst Emil. Hun er heller ikke forsiktig når hun kritiserer den da nyeste Emil-boken, "Än Lever Emil i Lönneberga".

OM BOKEN:
Tittel: Jeg legger brevene dine under madrassen
Forfatter: Astrid Lindgren og Sara Schwardt (samlet av Lena Törnqvist)
Sider: 201
Forlag: Heinesen forlag
Alder: 13/14+
Min kopi: Les. eks fra forlaget

Øverst i brevets høyre hjørne, står det: "Vil du gjøre meg LYKKELIG?" For skjønt Sara ikke fikk rollen som Pippi, ville hun ikke gi opp. Er det noe hun ønsket seg mer enn noe annet, var det rollen som Fiddeli i filmatiseringen av Gunnel Lindes bok, Den hvite steinen. Hun ba og tryglet Astrid Lingren om å bruke innflytelsen sin for å sørge for at akkurat Sara får prøvespille, skjønt hun strengt tatt var for gammel for rollen.

Hva Astrid svarte, får vi aldri vite. Av skyldfølelse skylte Sara det ned i do. Kanskje det er like så greit, for noen hemmeligheter må Astrid og Sara få beholde, bare de to. Det vi likevel kan anta, er at Astrid ikke var særlig forsiktig i sitt svar, for i Saras neste brev var tonen en helt annen. Her tryglet hun Astrid om tilgivelse, og det kom tydelig frem at hun virkelig angret og skammet seg. Sara var ærlig med Astrid. Hun betrodde henne om alkoholmisbruket allerede som 12 åring, fortalte om hvordan hun ble skolelei, skulket mye, og etterhvert havnet på et psykiatrisk sykehus for ungdom. Men skjønt Astrid aldri kunne gi henne en etterlengtet filmrolle, ga hun henne noe annet. Hun ga henne den oppmerksomheten og den støtten hun trengte så sårt: hun heiet, fortalte henne at hun er god nok, at hun kunne klare det hun ville. Hun engasjerte seg for at Sara skal ha det fint, som da hun advarte henne kraftig mot bruk av alkohol, rus og røyk.

Engasjementet var ikke kortvarig. Det gikk ikke over etter noen få brev. Nei, det fløt over en periode på 30 år. Astrid lyttet til Sara gjennom tenårene, en periode hvor hun ble frelst, hvor hun reiste og studerte - hvor hun ble kjent med seg selv.

Men skjønt Sara forteller Astrid om sitt eget liv, omhandler ikke brevvekslingen kun Sara. Den handler minst like mye om Astrids eget liv, om refleksjonene hennes etterhvert som hun ble eldre og stadig mistet flere kjære, om alt hun brant for, og hvordan hun slet med å avslutte Brødrene Løvehjerte. At det finnes en due i akkurat den boken, kan vi kanskje takke Sara for. Hun sendte Astrid en fredsdue, og minte henne senere på et bibelvers som omhandler en due.

Det føles kanskje litt forbudt å lese andres brev. De er tross alt ikke adressert til deg, men til til en helt annen person. Boken ble utgitt ti år etter Astrids død, og dermed fikk hun aldri ta avgjørelsen om hvor vidt ordene skulle publiseres eller ei. Brevene har fått stå uredigert, og det hele er en svært vakker brevsamling. En brevsamling det er verdt å lese, enten du er i tenårene, eller langt oppi femti årene.

Kommentarer

Populære innlegg