Sommerboken

Jeg tror jeg leste denne boken et passende sted, med de perfekte omgivelsene omkring meg. Høye svaberg, med de mørkeblå bølgene som treffer dem med en jevn rytme. Himmelen var blå, knapt en sky, og jeg kunne se over til øyen som lå der ute i havet. Jeg kunne se øyas høye furuer, de som strakk seg så høyt opp i sky, og jeg kunne se fastlandet på den andre siden. Luften var fylt med salt, salt og en masse stillhet. Jeg tror Tove Jansson ville ha likt å sitte der, en sval sommerdag, med bølgene, luften, og stillheten.

Vi forbinder gjerne Tove Jansson med de koselige mummitrollene i det høye, blå runde huset. Men hun skrev også noen voksenbøker, deriblant Sommerboken. Handlingen foregår på en idyllisk, og vakker øy i den finske skjærgården, hvor man møter Sophia og farmoren hennes. Sophia er seks år gammel, mens farmoren er over åtti. Men i denne boken spiller ikke alder noen rolle; de to har et sterkt vennskap, og av og til kan de tas for å være jevnaldrende, Sophia voksen, eller farmoren et barn. Sammen utforsker de sommeren og alt den har å by på, fra kraftige uvær til solfylte dager. Og mens de utforsker deler de erfaringer og tanker, både med hverandre, men også med leseren.

OM BOKEN:
Tittel: Sommerboken
Forfatter: Tove Jansson
Sidetall: 187
Utgivelsesår: 1972
Forlag: Heinesen forlag
Min kopi: Les eks. fra forlaget

Sommerboken er en bok hvor ingenting, men likevel veldig mye skjer. Boken har nemlig ingen bestemt handling, eller 'plot', og bygger ikke opp til en stor hendelse. Tove Jansson skriver om sommeren på en øy, men skjønt det ikke skjer noe stort og banebrytende, så skjer det små ting, hele tiden. Hverdagslige ting, som regnet som øser ned, havet som er blikkstille og vannet som er iskaldt, planter som blir tørre etter en midlertidig tørke. De små, hverdagslige tingene som man vanligvis ikke tenker mye over, eller regner som noe spesielt, blir det kastet lys på i Sommerboken. Tove Jansson minner oss på de små, hverdagslige, men vakre tingene vi har om oss. På den måten kan man nesten kalle Sommerboken en slags liten mini ferie, for mens man leser den, er det nesten som om man er i en liten boble. Mange er vandt til å gjøre en mange ting på en gang, at mye skjer, at man ikke kan ha fult fokus på en enkelt ting om gangen - sommerboken er annerledes. Hvis man lar ordene gripe fatt i en, blir man dratt til øya hvor de små tingene skjer, hvor det er stille.

Boken har to hovedkarakterer, Sophia og farmoren. Sophias far er på øya sammen med dem, men han er mer som en skygge i bakgrunnen. Han er som regel opptatt med sitt, men dukker av og til frem når noe må gjøres, det skjer noe interessant, eller han har en ny ide. Farmoren er den som svarer på Sophias spørsmål, lytter til henne, lar henne prøve ut nye ting, og lære av sine egne feil. De kan ha samtaler sammen, og de kan være sammen uten å gjøre noe spesielt. De snakker om Gud, diskuterer hva de skal gjøre med en liten, vakker jente som er redd for alt, og snakker om kjærlighet - og en hel del andre ting også. Farmoren er med andre ord viktig for Sophia, av flere grunner. Sophias far er fraværende, men det er også en person til som mangler. Dette nevnes i bokens andre kapittel, men er fortsatt tilstede i luften boken gjennom: "En gang i april var det fullmåne og is over hele havet. Sophia våknet og husket at de hadde kommet tilbake til øya, og at hun hadde en egen seng fordi hennes mor var død."

Når jeg anmelder bøker, pleier jeg å skrive hvilken aldersgruppe boken passer for. Sommerboken er en voksenbok, i alle fall sammenlignet med mummibøkene. Likevel tror jeg at denne boken kan passe for de fleste som er villig til å ha tålmodighet, til å la ordene flyte i sitt eget tempo, og som vil nyte stillheten på øya. For meg er Sommerboken en bok jeg kommer til å vokse inn i, og som jeg kommer til å lære enda mer av jo eldre jeg blir. Det er jeg helt sikker på.

Sommerboken er ikke en pompøs bok, og jeg elsker den for det. Jeg elsker den for måten Tove Jansson skriver på: så enkelt, så konkret, men samtidig så vakkert, og jeg elsker den for de humoristiske og alvorlige samtalene Sophia og farmoren har. Det er ikke en lang bok, og i likhet med sommeren selv, kommer den til en slutt. Og når den gjør det, kunne jeg ønske at den hadde vart litt lengre.