Shakespeare på nynorsk, og Romeo og Juliet for ungdom

"O Romeo, O Romeo - wherefore art thou Romeo! Deny thy father and refuse thy name." Jeg tør påstå at det er en av de aller mest kjente setningene fra Shakespeares klassiske "Romeo and Juliet", og dermed også en setning som ofte blir sagt. Enten det er av barn som har plukket det opp gjennom popkultur, eller rett og slett under oppføringer av et av verdens mest kjente stykker. Og dersom det er en ting Shakespeare stykker har blitt i år, så er det oppsatt. I april var det 400 årsdag for hans død, og i hele år har programmet til en rekke norske teatre vært fylt med nettopp Shakespeare, en av de aller største dramatikerne som noen gang har levd. For noen uker siden var jeg så heldig å se oppsetningen av 'Romeo og Julie' på Det Norske Teateret i Oslo. Det er trygt å si at det var en oppsetning som minte meg på hvorfor nettopp 'Romeo og Julie' kan være aktuell også den dag i dag.

I Verona tar Shakespeare oss med på en fortelling som handler om samfunnet, og relasjoners påvirkningskraft. I søkelyset står de ikke helt ukjente elskerne, Romeo Montague og Juliet Capulet, begge barn av hverandres fiender. Etter at de to har forelsket seg, blir Juliet gradvis presset mer og mer til å ekte den eldre Paris, som i motsetning til Romeo har hennes foreldres godkjennelse. Og godkjennelse er et stikkord. For det er i bunn og grunn nettopp denne manglende godkjennelsen som får Fru Capulet til å avvise sin eneste datter, og Romeo til å bli bannlyst fra Verona. Til slutt er dette også grunnen til stykkets tragiske slutt, og de to unge blir dermed atter en gang offer for et samfunn og en konflikt de til nå ikke har kunnet kontrollere. Man trenger ikke, slik jeg ser det, lese Romeo og Julie som en kjærlighets historie, eller i det hele tatt som en romantisk fortelling. Slik jeg leser det er det en historie om to sårbare ungdommer, og samfunnet som dytter på dem.

Selve stykket, som er et av Shakespeare tidligere stykker og utkom i 1597, er nydelig på engelsk. Stykket er heller ikke langt, og det er morsomt å følge med i teksten samtidig som man hører stykket spilt ut på lydbok. Men stykket er nesten minst like fint på nynorsk som på originalspråket, særlig Edvard Hoems oversettelse. Ved å lese stykket på nynorsk beholder man litt av den formelle følelsen, da nynorsk kun er et skriftspråk. For ikke å snakke om at nynorsk er både vakkert og har mer klang i seg enn det bokmål har. Når man leser Shakespeares stykker kan det føles litt som å lese et dikt, og den følelsen beholder man i den nynorske oversettelsen.

Men dersom det er én ting som er morsommere enn å høre stykket på lydbok, så er det å se stykket på en teaterscene. Det Norske Teateret har spilt Romeo og Julie på scene 2 siden mars, da det hadde premiere. Stykket er regissert av Maren E. Bjørseth, som har gjort scenen minimalistisk, med en borg i tre (som minner om et klatrestativ) som eneste kulisse. I denne oppsetning har klassiske "Shakespeare-kostymer" blitt byttet ut til fordel for Addidas sko, og plisséskjørt, for å nevne noe. Stykket er ungdommelig, og skuespillerne i tittelrollene fremstår som nettopp ungdommer. Dessuten er stykket fylt med fransk elektropop, og sanginnslag som gir gåsehud, her fremført av Mercutio. Det er også verdt å poengtere at stykket blir satt opp på en liten og intim scene, hvor publikum virkelig kommer nær skuespillerne. Men det mest interessante med denne oppsetning er hvordan det er konflikten mellom familiene som står i fokus, og samfunnet som bryter de unge ned.

Kommentarer

Populære innlegg