Ungdomsskulen

(Ungdomsskulen av Heidi Furre, Flammeforlag 2016, privat eksemplar, takk til foreldre som skrev mens jeg dikterte)

I fjor hadde jeg som mål å lese minst én nynorsk bok hver måned. Det skulle være et prosjekt jeg skulle følge opp, og som skulle gjøre det til en selvfølge for meg å lese nynorske bøker. På sett og vis var prosjektet vellykket, da det introduserte meg til flere nynorske titler. For skjønt jeg på langt nær holdt tritt med stabelen jeg ønsket å lese, så mottok jeg mange gode anbefalinger, både på Instagram og i bloggens kommentarfelt. En av bøkene flere snakket varmt om, var Heidi Furres "Ungdomsskulen", som utkom i 2016. Og jeg trengte ikke bes to ganger. Enten det var tittel, synopsis eller den knall rosa forsiden, så fant boken snart en plass på toppen av bok stabelen min. 

"Ungdomsskulen" følger de tre venninnene Maja, Pelle og Maria fra nervøsiteten kvelden før åttendeklasse og til søknadsprosessen til videregående - gjennom hele ungdomsskolen. Maja vil gjerne omfavne ungdomslivet, bli populær, feste, drikke og treffe gutter. Samtidig ønsker hun å være barnet hun alltid har vært med venninnene Pelle og Maria. Alt er ikke lett for henne. Faren har forsvunnet på sjøen, og en tom kiste begraves. Hun treffer Vampyren, en eldre gutt, opplever at venner trekker seg vekk, og at frustrasjonen tar overhånd. 

Da jeg skulle beskrive skrivestilen i "Ungdomsskulen" til en venninne, brukte jeg ordene "nostalgi" og "mimring". Hun så på meg, smilte smått og la hodet på skakke: "Men.. Du gikk jo ut av ungdomsskulen i fjor?" Jeg tror hun var inne på noe. Når man bruker begrepet nostalgi, snakker man om en svunnen tid. I "Ungdomsskulen" er nostalgien tydelig. Den preger hver side, alle skildringene - og det er vellykket. Som leser kjenner jeg på nostalgien, skjønt jeg ikke har noen grunn, stadfestet i tid, til å kjenne på følelsen. Jeg tror i midlertid at nostalgien vil oppleves mer nært, dersom man har hatt noen år til å mimre over ungdomsskulen. I mitt tilfelle føltes nostalgien tidvis litt kunstig. 

Karakterene i "Ungdomsskulen" oppleves til tider som veslevoksne. I enkelte øyeblikk er det vanskelig å se for seg at de er fjorten eller femten. Det kan enten forklares i den nostalgiske tonen, eller i at ungdommene føler seg svært voksne, innbiller seg at de er voksne, og forsøker å ta voksne valg. Som leser ser vi i midlertid at valgene ikke er like overveide og ikke like voksne som karakterene selv tror, og vi får med det en påminnelse om at dette er nettopp "ungdomsskolen". Ungdomsskulen er en bok om sorg og savn, om ulykker og alt det uforståelige som skjer. Vi ser vennskap utvikle seg, forelskelse, kjenner frustrasjonen og observerer karakterene. Tidvis oppleves "ungdomsskulen" som en observerende situasjonskomedie. Furre skriver med varme og ømhet, og skildrer en tid hvor alt (alt, alt, alt) er i forandring. "Ungdomsskulen" er et must i en tid hvor Skam diskuteres i lunsjen på flere arbeidsplasser. For jeg siterer: "Det er synd at de har sperret Skam på jobbnettet..." (sikre kilder) Ungdomsskulen fås i midlertidig både i digital og papirutgave.