Den Onde Arven

Thomas Enger debuterte i 2010 med kriminalromanen Skinndød. Boken vakte stor interesse internasjonalt og allerede fire år senere, hadde han utgitt sin fjerde bok i samme serie. Den Onde Arven er hans aller første bok for barn og ungdom. Her er det tatt et steg vekk fra krim-sjangeren,  fortsatt henger krimtråder igjen. Mer enn noe annet, er det her snakk om en dramatisk fantasy fortelling.

I en liten engelsk landsby, Halloway, møter vi seksten år gamle Julie Moore. Boende i et stort hus noen kilometer utenfor byen, sammen med bestefaren sin og med katten som eneste venn. Faren er død -- det er i alle fall det alle hevder, mens moren har vært innlagt på sykehus i år og dag. Skolen er heller ikke særlig mye å skryte av. Hun blir nemlig mobbet, og det er ingenting hun kan gjøre med det. Eller det vil si, det var, ingenting hun kunne gjøre med det. Så forandrer alt seg. Livet blir snudd på hodet og det er den mystiske gjenstanden hun putselig snubler over, sin fortjeneste. Brått blir sekstenåringen kastet inn i dager fulle av ren dramatikk fra start til ende. Og hva har egentlig den mystiske gjenstanden  med farens forsvinning å gjøre?

Kort om boken:

Tittel: Den Onde Arven

Språk: Norsk bokmål

Forfatter: Thomas Enger

Sjanger: En slags krysning mellom fantasy og krim, men mest av alt: fantasy 

Forlag: Gyldendal

Sider: 347

Aldersgruppe: 10-13

Min kopi: Lesereksemplar fra forlaget

Boken er akkurat hva jeg vil legge under kategorien 'en litt gjennomsnitlig fantasy bok'. Du vet, et mobbeofrene som helt, det gode mot det onde, en magisk gjenstand med overnaturlige evner og ganske så matte karakterer. Gjennom de 347 sidene lå det en merkelig følelse i bakhodet mitt, en som riktig ikke ville gå sin vei: déjà vu. Ideen om genetisk magi er interessant, og jeg vil gjerne vite enda litt mer om tanken bak, og kunne ønske forfatteren hadde forklarte litt mer. Jeg vil gjerne vite litt mer om fortiden til de forskjellige karakterene, til de som har hatt påvirkning på historien i nåtiden. Pluss at Julies venner godt kunne fått liv mer plass i lyset. Jeg vil vite mer om hvem de er. 

De første sidene har potensial, virkelig. Jeg likte virkelig de første kapittelene. Stemningen, simpelheten i skrivestilen er kanskje en av de fineste -- men så skjer det noe. Det er verdt å legge til at handlingen foregår over svært kort tid, og at denne rolige stemningen som jeg liker så godt, forsvant i alt som skjedde, er helt naturlig. Spenningsmomentene som forfatteren hele tiden bygget opp, ble kraftig redusert ved at den til tider er forutsigbar. Likevel holder den et høyt tempo, noe som sørger for at det likevel ikke blir kjedelig.

Uansett hvor mye jeg vrir og vender på det, hadde jeg definitivt et problem med forteller stemmen, Julie. Ikke nødvendigvis fordi hun tilsynelatende 50% av tiden ikke ser ut til å vite hva hun gjør, men mer fordi hun i løpet av denne tiden heller ikke stopper opp og tenker gjennom handlingene sine før hun faktisk handler. Noe som egentlig er forståelig. I alle fall sånn halvveis. Dersom noen hadde plassert meg midt inni et drama hvor liv sto på spill, er det ikke helt sikkert at jeg hadde tenkt rasjonelt. For det det er verdt, tviler jeg på at jeg i det hele tatt hadde turt å gjøre de tingene Julie gjør (uansett hvor tåpelige de av og til virker når man sitter i en god, trygg stol og leser). Det virkelige problemet var at jeg virkelig brydde meg om henne. Uansett hvor dumme, triste eller frustrerende valg hun tok -- jeg brydde meg, og jeg ville så gjerne at alt skulle ordne seg. Hun fortjente det, og enklelte ganger kunne jeg ønske at jeg kunne forandre noen av handlingene hennes, bare for å sørge for at ting kanskje gikk litt bedre og at hun kanskje hadde fått det enda litt tryggere. Uten å spoile noe, skal jeg innrømme at vi kom mye bedre overens etter at jeg hadde lest ferdig boken.

Som regel når jeg ikke er overbegeistret over en bok, legger jeg den fra meg og lar støvet samle seg over den. Uansett hvor trist det høres ut, så leser jeg dem sjeldent ferdig. Jeg elsket ikke Den Onde Arven, men jeg leste den siste setningen og fulgte fortelleren vår fra perm til perm. Og det sier noe. Jeg mistenker at jeg ikke akkurat var målgruppen for denne boken, men jeg vet at jeg var det for rundt tre år siden. Faktisk er jeg ganske sikker på at dersom hadde lagt denne boken foran meg for tre år siden, hadde jeg kastet meg over den. Jeg hadde helt sikkert slukt den. Men ikke akkurat nå. Jeg finner den litt for tam, både med plot og karakterer til å appellere til de som a) ikke forguder fantasy og b) ikke er i aldersgruppen 10-13. Dersom du er i riktig aldersgruppe og virkelig liker fantasy, tør jeg si at du kommer til å elske den.