Death, Dickinson, and the Demented Life of Frenchie Garcia

Jeg vet det. Det er en utrolig kul tittel, rett og slett. Særlig sett med en som ser potensielle boktittel i de mest absurde (dess særere, dess bedre) setninger sine øyne. En bitte litt deprimerende boktittel, muligens, men likevel en skikkelig interessant, spennende og kul en. Jeg er ikke helt sikker på hva som gjorde det. Enten det var boktittelen (hvor en ikke så ukjent poet er nevnt med etternavnet, og det er alltid utrolig morsomt) eller forsiden med den kreative teksten, men noe var det. For uansett hvor klisjé det kanskje høres ut, så måtte det bli meg og boken. Jeg måtte lese den. Først etter en rekke turer i bokhandelen hvor blikket ble dratt mot den (og den samme meningsløse overbevisningen til meg selv, om at jeg ikke egentlig trenger flere bøker), ble det endelig oss. Og jeg angrer ikke et sekund. Boken er skrevet av den amerikansk forfatteren og tidligere engelsklæreren, Jenny Torres Sanchez. Hun beskriver seg selv som "mer tenåring enn voksen". Death, Dickinson and the Demented Life of Frenchie Garcia, utkom i 2013 og er hennes andre bok.

French er den mystiske jenta. Du vet, den kunstneriske personen som har omorganisert rommet sitt etter et Van Gogh maleri. Hun liker å høre på foreløpige ukjente band. Andy Cooper, som hun på avstand hadde beundret, valgte å tilbringe sine siste timer sammen med henne. Selv om hun knapt kjente ham, ble hun den siste til å se ham i levende livet. Han hjemsøker henne fortsatt. Skyldfølelsen gnager, og hun sliter med ubesvarlige spørsmål. Hun har ikke fortalt hemmeligheten til noen, med unntak av fantasivennen Emily Dickinson (ikke den Emily). I håp om at spørsmålene skal bli litt mindre ubesvarlige, kommer hun opp med en ide. Og med litt hjelp fra en bekjent kan den kanskje, men bare kanskje, fungere.




Kort om boken:
Tittel: Death, Dickinson, and the Demented Life of Frenchie Garcia
Språk: Engelsk, amerikansk
Forfatter: Jenny Torres Sanchez
Forlag: Running Press Teens
Sider: 268
Aldersgruppe: 13+
Utgivelse: 2013 

Det er en ganske lettlest bok, skrevet med god flyt. Faktisk, så er det ikke et eneste kjedelig øyeblikk! Ergo, det vil være fult mulig å lese den fra perm til perm på en regntung søndag, eller en hvilken som helst annen dag. Likevel, og jeg skal innrømme det: jeg brukt en evighet på boken. På ingen måte fordi den er kjedelig, for det er den ikke, tro meg. Snarere fordi jeg har lest den veldig sakte.  Tilgjengjeld hadde jeg mer enn nok med tid til å reflektere over karakterene, ploten og samtalene. Veldig kort sagt, så har jeg konkludert at dette er en veldig koselig bok om døden. Ja, du hørte riktig. En koselig og hyggelig bok om døden, vennskap, skyldfølelse, selvmord, tilgivelse og kjærlighet. La meg forklare hvorfor.

Hovedkarakteren vår, Frenchie, er passe deprimert. Hun er usikker på fremtiden, og føler seg sviktet av bestevennen. Samtidig som hun bærer den tunge vekten av taus skyldfølelse. Likevel drar hun ikke leseren ned seg. Forfatteren klarer å skape den Det-er-akkurat-slik-jeg-har-følt-meg–følelsen, uavhengig av om verbet bøyes i presens eller preteritum. Følelsen av å måtte finne en markeringstusj, for så og måtte markere de relaterbare linjene. Det skapes en perfekt balanse mellom det triste, og det humoristiske (selv når man diskutererer alvorlige temaer som døden). 

Kanskje viktigst av alt så denne boken er realistisk. Særlig dialogene og skildringene. Det kommer fra en som aldri har vært inne på en bar i Floridas slittestrøk, hvor den første halvdelen av boken for det meste finner sted. Boken er ikke sukret, ikke i det hele tatt. Den serveres ikke med lyserosa smørkrem på toppen. Her får man en realistisk beskrivelse av den virkelige verden, med alle dens mørkesider vendende opp. Frenchies tristhet er ikke beskrevet med en haug med klisjéer, men på en realistisk måte. Den vises gjennom handlingene hennes. På en virkelig realistisk måte. Og det finner man ikke ofte i såkalte ungdomsbøker, eller "YA novels".

Til å være såpass glad i britiske, romantiske kostymedramaer, er jeg svært lite glad i overromantiske ungdomsromaner. Av og til er det bare ikke nødvendig i det hele tatt. Det kan til og med ødelegge litt for en historie, vd å stjele hele det virkelige konseptets oppmerksomhet. I Death&Dickinson derimot, er det gjort tydelig at Colin er med på Frenchies historie. Han er ikke historien. Det er Frenchie og henne skyldfølelse, hennes problemer som får oppmerksomheten, akkurat slik det burde være. Men la oss ikke glemme det beste av alt: Frenchs vennskap med Joel, bestevennen.  Tidligere bokanmeldelser har nok hintet til hvordan jeg ikke liker trekantdrama. Et øyeblikk fryktet jeg at denne boken vill ha litt av det typiske dramaet, men nei. Til min store lettelse var det her fokusert på noe annet enn som så: på vennskapet deres. Det er ikke lagt vekt på at det er et vennskap mellom en gutt og en jente, men heller på selve vennskapet. Frenchie er ikke sjalu på Joels kjæreste, Lily, fordi Lily er Joels kjæreste, og ikke henne selv. Hun er sjalu fordi hun føler at vennskapet er truet, hør, vennskapet, ikke er potensielt kjærlighetsforhold. Og, det kan virkelig ikke sies nok ganger: det er beskrevet på en realistisk måte.

Jeg kunne ønske at boken var lengre. At vi fikk vite hva som skjer med henne, også etter de fire månedene. Jeg vil vite om hun blir kunstner eller ikke, om hun flytter til Chicago eller blir værende i Florida. Det en god ting. At en bok forlater en med følelsen av å lengte etter enda flere sider. Boken minner litt om Paper Towns av John Green og Before I Fall av Lauren Oliver. Likevel er dette en original bok, med sterke karakterer, dybde og hjerteskjærende fortellinger. Det hele er fortalt med en god og realistisk forteller stemme. Denne boken fortjener definitivt å bli lest, og du fortjener definitivt å lese en så god bok.







Kommentarer

Populære innlegg