Offeret (Beta #3)


("Offeret" av Torborg Igland og Amund Hestsveen, 2016, Gyldendal forlag, 496 sider,  lesereksemplar fra forlaget)


De siste to årene har jeg publisert anmeldelser av Beta-universet, henholdvis av de to første bøkene. Jeg leste Flukten, den første boken, selve begynnelsen av universet, midt i sommerferien for to år siden. Jeg satt på verandaen, med hodet begravd i den intense begynnelsen. Hva skjedde nå? Hvordan skulle dette gå? Jeg hadde knapt tid til å smile da mamma skulle knipse et bilde av meg, for hvordan kunne man smile når man ikke viste hvordan historien endte, om alle skulle overleve eller slutten være god. Jeg smilte på bildet, og på mange måter var nok det helt rett. Det var sommerferie, og jeg hadde en god bok i hendene. En virkelig god bok, som jeg ikke klarte å legge fra meg. Jeg talte ikke sidene, fulgte ikke med på kapitlene, men leste, slik man bare gjør med gode bøker, midt i sommerferien. Oppfølgeren, Øya, leste jeg ett år senere, tidlig på våren. Motstandskampen i de dystopiske bøkene, drives frem av en tro på nytt liv, en tro på forandring, og nye muligheter. Er våren da den ideelle tiden å lese dystopiske bøker? Muligens. Men etter å ha lest den aller siste boken i Beta-serien, Offeret, sitter jeg igjen med en oppfatning av at vinteren er den best egnede. I alle fall i Offerets tilfelle. Det sier seg selv at den siste boken i en triologi vil være dramatisk, at den vil skille seg fra de to første, nettopp fordi mange ting skal avsluttes på en gang. Humøret i Offeret føles dystert, lik selve tittelen er dystrere enn de to foregående. Hvis Øya var den perfekte vårboken, er Offeret den perfekte høstboken. Mens dagene føles lengre, og jeg venter på jul, venter Kodak, Jor og Livni på at de skal få friheten sin tilbake. Friheten ingen har kjent på 60 år. 

Fritt Skandia har snart eksistert i 60 år, og regimet forebreder seg på en storslått feiring. Jubileumsfilmen blir satt sammen, og det henges pyntegjenstander opp i gatene. Men Beta har en annen plan. Samtidig sitter Kodak i fengsel, og Livni fungerer som en spion blant regjeringen. Vil hun bli tatt? Maikje, som tidligere var den pliktoppfyllende Livnis bestevenninne, jakter nå på Beta - med alle tenkelige midler. Hvordan gjør man egentlig opprør mot et regime? Med geriljakrig, kunst og små aksjoner, eller med våpen og vold?



Hvordan avslutter man en god serie? Det spørsmålet har jeg stilt meg flere ganger, både i anmeldelser og i samtaler. For meg har det aldri vært et spørsmål om hvor vidt Beta er en god serie, for det er den. Etter å ha lest en rekke engelskspråkelige dystopiske bøker, følte jeg meg mett. Jeg var ferdig med sjangeren, lei protagonistene som ofte føltes like, og kjærlighetsdramaet som var en gjenganger i flere. Sommeren jeg leste "Flukten" ombestemte jeg meg. I alle fall til en viss grad. Jeg hadde funnet noe så sjeldent som en god, norsk dystopisk serie, og jeg elsket det. Sjangeren preges av engelskspråkelige bestselgere i så stor grad at det tilsynelatende kan virke som en umulig oppgave å få den nødvendige oppmerksomheten. Men der flere bestselgere, som ikke trenger å navngis, ofte kan være vanskeligere å relatere seg til, opplever jeg at "Beta" universet skildrer mennesker, merk tenåringer, så realistisk som over hodet mulig. Vi følger tenåringers kamp mot et regime. Tenåringer. Og det er nettopp slik de skildres. Ikke som helter med ekstreme egenskaper, men som tenåringer som er usikre, som gjør det beste ut av situasjoner, og som ser verdien i vennskap. De har ikke overjordiske egenskaper, men sloss sammen mot et nærmest umenneskelig regimet. 

Første frie leder, antagonisten som vi aldri blir kjent med, er en ustyrtelig interessant karakter. Vi forstår at det er et enormt apparat rundt "lederen som egenhendig reddet en gruppe med elever", og hvordan skal man da styrte henne? Folket blir lurt, mens en liten "elite" vet hva som foregår. Det er et diktatur etter boken, hvilket gjør "Beta" langt mer interessant. Regimet sprer løgner og propaganda som har krysset grensen til det bisarre, de har mangelfulle forklaringer og foretar handlinger som kun kan beskrives som umenneskelige.. Men har vi ikke sett noe av det før? Er det ikke enkelte elementer som kan minne om allerede eksisterende diktaturer, eller diktatorer som har falt? Det er en av Betas mange verdier. Selv det som virker surrealistisk, er aldri så surrealistisk at det ikke kan sies å ha en høy prosentandel realisme. 

Jeg tror at Beta i stor grad vil appellere til ungdommer som er nysgjerrige på verden rundt dem, som lurer på hvordan diktaturer fungerer, eller vil lære mer om propaganda. Skjønnlitterære bøker skildrer ulike virkeligheter. Beta er ikke en sakprosabok om diktaturer, men en mulighet til å lese skildringer av et tenkt diktatur. Det kan man lære mye av. Samtidig (skjønt det egentlig ikke er en motsetning) har Beta en høy underholdningsverdi. Det er mye som skjer på en gang, det er action, det er følelser og det er spenning lik en nummer 10 på Richter-skalaen. Hvordan skal man avslutte en slik serie? Det er et godt spørsmål, men Torborg Igland og Amund Hestsveen gjør det utmerket!




Kommentarer

Populære innlegg